Google+ Followers

lørdag 11. mai 2013

Østmarka 09.05-10.05.13 "Part One"

ENDELIG!!!!

Da var det endelig klart for en skikkelig telttur. Etter ulidelig mye venting og bittelitt planlegging så gikk turen til Østmarka ved Oslo. Nå var den kaotiske og kalde førstereisen glemt og sekken blei på ny pakka med alt vi mente vi trengte for et døgn ute i de dype skoger. Bestilte kart på www.kartbutikken.no kvelden den 6. Mai og det var i postkassa den 8. Mai. 

Siden også diverse værmeldingstjenester mente det skulle bli riktig så bra vær torsdag og fredag satte vi igang med pakkingen til den første skikkelige turen vi skulle ha....OOOhh jeg kjente gleden spre seg i kroppen. 

Dagen var her!!!

Våkna den 09 Mai og så ut vinduet....hmmm det ligna slett ikke på det som både yr og storm hadde meldt bare åtte(!!) timer før....
Tross i at de hadde meldt feil få timer i forveien kaster jeg meg over tlf på nytt og febrilsk finner frem varslet for østmarka. Ikke bra, her var det masse mørke skyer hele dagen, men et lite lysglimt var det da. Ikke kaldt og maks 0,1 mm nedbør i timen. Det var da virkelig ikke mye og vi blei enige om at vi er jo vanntette så litt regn tåler vi....(jeg ble vel mest enig med meg selv, Monica var litt mer skeptisk) Så vi satte oss i bilen og alt så bra ut. Vi kom til Losby besøksgård, som var utgangspunkt for det nye kapittelet i livet vårt. Vi skulle gå store Losbyrunden med camp i området rundt røyrivannskoia. Vi parkerte og i det jeg skrur av motoren, kommer den første skura, så vi sitter litt i bilen og venter. Skura ga seg som spådd og vi kasta sekkene på ryggen og kjørte på.

Det slår meg at sekken kan da umulig ha vært så tung i går, 25 kg på meg og 14 på Monica ifølge vekta. 
Monica stoppa 3 ganger på 50 meter og måtte justere sekk.  Vi kom fort til Mønevann der vi måtte ha en pust i bakken, kjeks og litt vann, hehe


Som dere ser av bildene er ikke værutsiktene kjempegode og det ser mistenkelig ut som det er mye mer vann i skyene enn 0,1 mm fordelt på noen timer .












Og rett etter dette bildet er tatt, åpnet himmelen seg.













Så tilbake til yr og storm..... Himmelen ÅPNA seg og ga oss ikke 0,1mm.....neida....men rettere sagt 10 cm på bare noen minutter.... Og da fant vi ut at klærne våre ikke var vanntette, noe vi hadde mistenkt fra før, men at vi skulle bli gjennomvåt så fort trodde vi ikke.

Regnet ga seg litt så vi bestemte oss for å traske den 5,8 km lange veien til røyrivannskoia og se etter egnet camp. Det begynte med bakke på bakke og pusten blei dertil tyngre og tyngre. Min bedre halvdel uffa seg skikkelig hver gang vi kom til en ny bakke (skal ikke skryte på meg at jeg tok det lett heller, jeg var bare bedre til å skjule det) 

Som du ser så gikk Monica lett fra meg oppover bakkene. Smilet er rimelig påklistra, egentlig hadde jeg mest lyst til å legge meg i grøfta :P
Vi måtte ha noen pust i bakken og da brukte vi tida godt til å dokumentere at vi faktisk er ute å går i skogen for det trodde nok de færreste på når vi begynte å prate på at vi skulle bli villmenn :D

Nå gikk vi over fra vei til sti, og der var det bratt nedover. Heldigvis tenkte vi, helt til vi begynte å gå nedover. Å nei som det svei i låra. her var det slitsomt både opp og ned...





Så da var det bare å stålsette seg og konsentrere seg om å ikke skli eller tryne skikkelig. Klaginga til frøken strøken avtok en del ettersom vi nærma oss dagsmålet. 









Her er vi etter diverse nestenulykker og holding i hånda omsider i bånn, nå går stien over i gjørme/vann, men her hadde Turistforeninga gjort en bra jobb med planker og broer for å få oss urutinerte turgåere tørrskodd over.





Ganske så konsentrert der hu går over stokk og stein


Så bærer det flatt (nesten ihvertfall) resten av veien til Røyrivannskoia, der vi utifra bilder på google så ut som det var romslig med plass til telting. Og jo nærmere vi kom jo mer glede så jeg i øya til Monica, hu gleda seg til å kaste sekken, lage mat og slappe av :) Plutselig roper hu ut...."Jaaa der ser jeg taket på noe, er det hytta tror du?" Ja det er det sier jeg. Monica nesten småløp det siste stykket bort kun for å finne ut at her var det få eller ingen bra teltplasser i det skrånende terrenget. Hu ser på meg med engleøynene sine og spør forsiktig "Hvor mye lenger må vi gå a?" "Et lite stykke oppover (igjen) så ser det ut fra kartet at det kan være noen fine  muligheter for idyll." Men før den tid måtte vi ha ei pause for å spise litt kjeks og drikke vann.



Står her og tenker "Tenk om det ikke er noen fine teltplasser der oppe, og tenk om det begynner å sprutregne igjen"

Ser jo ikke akkurat ut som det skal være opphold fryktelig lenge



















Snus må man jo ha, sliten eller ikke. 
 








Røyrivannskoia som det forøvrig var en familie på og  sulten til Monica blei jo ikke bedre av at det lukta middag i hele område. 






Så var nok en rast over og tyngre enn noen gang var det å ta på seg sekken igjen og gå langs vannet før det bar rett til himmels og opp til nordre krokvannet. Herregud for en stigning, veit ikke om det faktisk var så bratt eller om det kun var fordi vi var slitne, våte og sultne. Uansett måtte vi til toppen hvor det ligger igjen rester av en tømmer renne fra "good old days" 

Synes ganske godt at det er bratt, og tro meg det var det. Mulig noen av dere sitter og fnyser og tenker "herregud har jo gått der tusen ganger uten og bli andpusten"
Men for meg og min kropp på 110 kg er en hvilket som helst bakke uten sekk en utfordring :P

 Her er Monica på randen av sammenbrudd og nesten løper for å finne en teltplass. Kom utrykk som: "Jeg har aldri vært så sliten" og "Jeg tror jeg er nær døden nå altså"

 Endelig framme på egnet teltplass. Alle mine tvil om at vi kanskje ikke skulle finne en plass ble gjort til skamme, for tross grått og tåkete vær. Her måtte forøvrig Monica ha en stille stund for seg selv for å komme seg til hektene igjen, haha :P

Da var "Part One" ferdig. Neste del kommer i morra. Stay tuned for more fun camping ;)